”Livet selv vokser bare om hverdagen” En korpusbasert metaforstudie av livet og døden

Oppgaven undersøker hvilke begrepsmetaforer som finnes for begrepene LIVET og DØDEN, hvor analyseobjektet er setninger som substantivene livet og døden opptrer i. Analysematerialet er hentet fra Oslo-korpuset av taggede norske tekster. Den teoretiske bakgrunnen for oppgaven er i hovedsak kognitiv metaforteori, introdusert av Lakoff og Johnson (1980). I kognitiv metaforteori mener man kort fortalt at språket reflekterer tankemønstre, og at begrepssystemet vårt er grunnleggende metaforisk, hvor essensen er at man forstår ett domene ved hjelp av et annet (MÅLDOMENE SOM KILDEDOMENE). Med utgangspunkt i at ordene livet og døden er tolket som ontologiske metaforer, undersøkes den språklige konteksten ordene opptrer i, for å forsøke å identifisere hvilke kildedomener begrepene forstås ved hjelp av. I forkant av metaforanalysen, som er hoveddelen av oppgaven, ble det gjort en syntaktisk og en semantisk analyse for å kartlegge hvilke syntaktiske funksjoner og semantiske roller ordene livet og døden har i setningene. Dette ble gjort for å tilrettelegge materialet for metaforanalysen. Basert på hva slags metaforer som ble funnet i metaforanalysen, er eksemplene delt inn i tre overordnede kategorier: LIVET OG DØDEN SOM NOE IKKE-KONKRET, LIVET OG DØDEN SOM NOE KONKRET og LIVET OG DØDEN SOM NOE LEVENDE. En viss sammenligning mellom de to begrepene er gjort: Analysen viser for det første at LIVET og DØDEN i flere tilfeller forstås ved hjelp av de samme kildedomenene. Et eksempel på dette er LIVET OG DØDEN SOM BEHOLDERE, som kommer til uttrykk ved konstruksjoner som gå gjennom livet og ligge i døden. For det andre har analysen vist at livet oftere enn døden forstås som noe konkret, mens døden oftere enn livet forstås som noe ikke-konkret. I tillegg viser materialet flere ulike personifikasjoner av døden, noe som blir knyttet til tradisjonelle forestillinger om døden